Hvordan går det med deg?
Jo, takk bare bra, og med deg?
Joda alt er fint! Kan ikke klage akkurat.
Noen ganger har man lyst til å klage. Men det blir ikke godt mottatt i et samfunn der man helst skal ha det bra, og spør bare for å være høflig. Bildene og statusene på Facebook vitner om perfekte liv, der alt er rosenrødt. Men kan man ha det bra selv om man egentlig ikke har det fullt så bra? Har man lov til å innrømme at livet ikke går på skinner?
Noen ganger må man innrømme for seg selv og andre at til tross for at man igrunn har det veldig bra, så er ikke ting alltid like greit. Man må ha lov til å kjenne på de følelsene. For hvis man hver dag tar på "Jo takk, jeg har det bra"-masken så vil man aldri være ærlig mot seg selv. Og klarer man ikke være ærlig mot seg selv er det vanskelig å være ærlig mot Gud, han som vet alt før du sier det. Han har sagt at han ser alt, om man sitter eller står. Han vil ha hele deg, ikke bare en liten del. Man trenge ikke ta på noen maske for Gud, Han vet jo allerede alt. Men det er vanskelig å spørre om hjelp før man er ærlig med seg selv. Man føler man må ta seg sammen framfor Gud. Men slik er det ikke. Han vil så gjerne at du kommer til Ham usminket. Han vil så gjerne hjelpe deg med alt du strever med og dine bekymringer. Han vil at du skal komme løpene mot Han med hele deg, og stole på at Han tar imot deg. Han vil hver dag fortelle deg hvor mye Han elsker deg! Du får lov til å gråte, og klage til Gud. Du får lov til å ikke alltid ha det så bra som omgivelsene forventer. Men Han vil så gjerne hjelpe deg til å få det bedre. Så fjern masken, og slipp Han inn bak fasaden!
- La Gud vise deg det hver dag! -
